Marianne & Pål sin reiseblogg: På vei fra Thailand til Kambodsja

Hvorfor gjøre det enkelt og lett når man kan gjøre det vanskelig? Planen videre er Kambodsja og en liten populær kystby som heter Sihanoukville, ca. 4 timer over grensen fra Thailand. Vi startet tidlig om morgenen og hadde bestilt båt fra Koh Samet og minibuss videre til Koh Chang. Vi hadde forhørt oss på hotellet og i følge dem, var det ingen buss som gikk direkte til Sihanoukville. Noe vi fant ut ikke stemte da vi kom over til fastlandet, men da hadde direktebussen gått for et par timer siden.

Vår reiserute ble som følger:

Lasteplandrosje fra hotellet, båt til Ban Phe, ventet to timer på en buss som ikke kom. Klokka tolv ble vi kjørt med privatbil i 45 minutter for å møte bussen som kom fra Bangkok, en fantastisk buss med lilla kappegardiner full av bacpackere som oss. Tror nok vi var de eldste. Vi ble satt av utenfor "inngangen" til Koh Chang, før vi igjen havnet bak på lasteplanen i en typisk Thailandsk drosje. Bak på lasteplanen møtte vi en mann fra Canada som hadde feriert et par måneder, Han hadde mye nyttig og spennende å fortelle om Kambodsja. Med på lasset var også et ektepar fra Tyskland hvor hun var født i Kambodsja og dermed lokalkjent. Det var jo et lykketreff, drosjen kjørte oss direkte til Trat hvor vi kun ventet ti minutter før minibussen gikk videre til grensestasjonen. Heldigvis var det akkurat fem ledige seter igjen.

Ved grensen måtte vi gjennom en helsesjekk, dvs. måling av feber og utdeling av helsesertifikat, pris 200 baht. Så følgte en lang og møysommelig sjekk som besto av fingeravtrykk i riktig rekkefølge, fotoshot, papirer, visum og pass som skulle sjekkes og dobbelsjekkes. Endelig var vi i Kambodsja, men for en øde plass, ingen drosje eller buss å se. Våre reisevenner skulle overnatte noen få kilometer fra grensen, men siden vi hadde booket hotell i Sihanoukville måtte vi finne en måte å komme oss videre på. Vi ble tilbudt skyss i privatbil til nærmeste taxiholdeplass (piratdrosje kalles det i Norge), så en lang forhandling om pris med den eneste tilgjengelig drosjesjåføren. Vi tapte :-).

Normalt tar det ca. fire timer fra grensen, vår drosje brukte tre timer. Sjåføren kjørte som om han hadde stjålet bilen og lot ingen biler ligge foran oss. Jeg var mildt sagt livredd og sa ikke et eneste ord på et par timer. Trøsten er at vi kom fram og ble møtte av en kjempehyggelig engelskmann på hotellet. " You must be Marianne, you two are the latest to check in today. If you want you can have something to eat, the kitchen will not close in half an hour". Tror aldri det har smakt så godt med mat og og et par glass vin. Vi hadde kun spist litt nøtter og chips hele dagen. Under måltidet måtte Pål innrømme at han også hadde vært småredd flere ganger. Når vi kom fram fikk vi høre at strekningen vi hadde kjørt er beryktet for ulykker, spesielt på kveldstid. Godt jeg ikke visste det på forhånd. Heretter skal reiseruten sjekkes og bestilles før avreise.